London-gangsteren Chas er en «performer» som opptrer som torpedo på vegne av sin mafiasjef. Chas er sjefens favoritt, men når han dreper en annen gangster mot sjefens ordre blir han nødt til å flykte for å holde seg i live. Sterk og velspilt!
This film is about madness. And sanity. Fantasy. And reality. Death. And life. Vice. And versa.
Han ender opp i huset til Turner, en utbrent, isolert og blakk rockestjerne, og hans to kvinnelige partnere. Etter hvert begynner Turner og Chas å bli to sider av en felles, kompleks personlighet. Chas representerer det maskuline, mens Turner er det feminine. Spillet mellom de to er dypt seksualisert og ikke minst drevet av utstrakt bruk av narkotika. Chas’ identitet viskes gradvis ut idet filmen nærmer seg en brutal utgang som Turner kanskje har forutsett – og ønsket velkommen – hele veien.
Performance er definitivt sex and drugs and rock ‘n roll, med det er ingen syrefilm a la Cormans The Trip. Ei heller lar den rockeikonet få en slik altoppslukende plass som tilfellet er i Richard Lesters Beatles-filmer eller Pennebakers Don’t Look Back. Mick Jaggers framstilling av Turner er full av ubehag og usikkerhet, og karakteren framstår like desillusjonert som Jagger selv gjorde etter konserten i Altamont i 1969 (som vist i Gimme Shelter fra1970). Performance er full av speilbilder og doble betydninger, og skillet mellom rollefigur og skuespiller kan synes uklart, ikke bare i Jaggers tilfelle, men klarest der, i hans ustabile og androgyne framtoning.
Performance er en fantastisk film, ytterst kompleks og lagdelt, med en fragmentert struktur som gjør det vanskelig å finne en konstant rytme – det er med andre ord ingen lett film å se. Steder, rom og identiteter er uklart definert og tidsplan overlapper.
Basert på omtale fra cinemateket i Trondheim
Aldersgrense | 15 år